DEN SANNE HORISONTEN – Cappelen Damm 2018.

Den sanne horisonten


Kveldene kommer raskere

som om det hastet å slukke lyset

Men de mørke og myke minnene har bleknet betydelig

erstattet av nyere og skarpere kunnskaper


Fra fergen ser man land nærme seg

som om det var land som nærmet seg fergen

Det er forunderlig å være fundamentalt adskilt

og det mest virkelige


En måke troner på sjømerket for en grunne

Når det er lavvann er denne grunnen en øy

Var det bare merker for alle grunner

og for alle grunne vann


Den sanne horisonten begynner i et hus i et landskap tømt for mennesker, der diktjeget forsøker å orientere seg i naturen rundt seg, og i sin egen natur. Det indre landskapet truer å smelte sammen med det ytre landskapet, og med det som blir igjen når summingen fra en mer hektisk omverden står tilbake. Diktene skildrer ubestandighet, språkløshet og tvil, lengsel, lyst og muligheten til forandring som rommes i et annet menneske. Et annet menneske, som samtidig må forbli en lukket verden.

Den sanne horisonten