To read the exhibition text, scroll down.
All photos: Thor Brødreskift (except ^)
For English: scroll down.
Jeg har skrevet to tekster til utstillingen min, en kort og en lang. Man kan lese den ene eller den andre, eller begge, eller ingen.
Kort tekst
Til Please, Control har jeg arbeidet parallelt med et tidsbasert medium: video – og tidkrevende medier, der tiden er lukket inne i utførelsen: broderi, boktrykk, maleri. Ulike medier jeg behersker i ulik grad. Utstillingen er en kollasj av uttrykk, teknikker, flaks, feiltrinn. Den handler om tid, om gjentakelser, gjentakelsestvang, om grenser, grensers oppløsning. En gjennomgående metode har vært å lage nye arbeider med utgangspunkt i tidligere arbeider. Jeg har blant annet kopiert gamle verk, og gått tilbake til steder jeg en gang brukte som motiver, nå en type åsteder, og bearbeidet disse på nytt.
Lang tekst
Steder hvor et menneske har vært svært lykkelig eller ulykkelig står frem i bevisstheten som forelskelser. De skimrer, flimrer. Om hun faktisk vender tilbake til disse stedene mange år senere, er de stumme, lukkede, kanskje finnes de ikke lenger. Et utested har skiftet eier og navn, en bygning er totalrenovert, er dekket av ny graffiti, en hel blokk er revet. Et hus er kanskje seg selv likt, og likevel fremmed. Det er ikke nødvendigvis noe spesielt med disse stedene (på samme måte som det ikke må være noe spesielt med objektet for en forelskelse) – det er bare rom hun har oppholdt seg i, og der befunnet seg i en viss tilstand.
Sommeren 2003 klatret jeg opp på et loft og malte det jeg så der. Jeg var ikke kunstner. Det var godt å forholde seg til noe konkret og ytre, tror jeg, fordi mye fremsto bløtt og utflytende da. I det bløte, utflytende var en ubestemt trussel. Jeg malte bildene mine innenfor en modernistisk, ekspresjonistisk tradisjon uten å tenke så mye over den saken. På slutten av sommeren stilte jeg ut maleriene i låven på nabotomten. Låven brant ned i 2013.
Alle et menneskes årstall er pakket tett inni henne. Der ligger de og skjelver geléaktig. De er adskilt, men de trykker mot hverandre. Noen ganger i livet skjer det at årstall springer lekk, og det ene blør inn i det andre, galskapen fra en tid renner inn i en annen.
De siste utstillingene mine har kretset rundt speilbilder, repetisjoner. Arbeidene i Please, Control er også en type gjentakelser, på en måte som ikke er direkte synlig i selve arbeidene, man må bli fortalt det av meg, her, i denne teksten. De første arbeidene i utstillingen kom til som en imitasjon. Mitt forhold til maleri er ømt og uavklart – når jeg begynner et nytt maleriprosjekt må jeg finne ut av hvordan det skal gå til, igjen og igjen. Denne gangen prøvde jeg å finne frem til en måte å male på gjennom å gå tilbake i tid. Jeg imitere handlingene fra 20 år tilbake, da jeg malte på loftet. Jeg laget nye versjoner av disse maleriene, brukte den samme tykke malingen, de samme hektiske penselstrøkene. Jeg registrerte at etterlignet villskap ikke er villskap. Men jeg ble dratt videre, den første tanken ekspanderte, og jeg søkte meg til rom som hørte til andre tider og andre tilstander. Man lager seg rammer for å leve, og så revolterer man mot dem. Man lager seg rammer for å lage en utstilling, og så overskrider man dem. En annen type malerier kom til. Jeg vendte også tilbake til loftet for å se det som det er i dag. I det ytre var det identisk med seg selv. Av disse inntrykkene laget jeg nye verk, som igjen ble annerledes enn imitasjonsmaleriene.
Alle maleriene i utstillingen er laget med oljemaling og eggoljetempera. Jeg liker å føre disse beslektede, men forskjellige materialene sammen, liker å se dem forestille noe annet enn seg selv, liker å se dem være seg selv: være flater, materiale. Oljemalingen er fett glinsende, tyktflytende, smidig; eggoljetemperaen er løs, renner, har et matt skinn. Sammen danner maleriene en kollasj, der enkeltverk, tider og uttrykk får sameksistere, som tider og uttrykk sameksisterer i et menneske. I meg for eksempel. Samtidig – i maleriene er det som om motivene løsner fra seg selv, blir nye rom, nye bygninger, som bare eksisterer der, i de malte flatene. Handlinger som fant sted i disse rommene fant aldri sted.
Parallelt med arbeidet med de nye og nygamle maleriene, har jeg overført utdrag fra notatbøkene mine til broderi. Tekster jeg en gang tenkte frem og skriblet ned i febrilsk aktivitet på noen minutter, sekunder, trer frem i løpet av mange timer, dager, måneder. Med nål og tråd har jeg kopiert slurv, skrivefeil, overstrykninger, dårlige dikt. I arbeidet har jeg oppdaget at om man langsomt gjentar en feil, så blir det rett. Et dårlig dikt vil fortsatt være dårlig også som broderi, men får en sanselighet og struktur, som er god. Og jeg har blitt bevisst på at brodert skrift har en bakside, altså den siden der trådene blir festet og som egentlig ikke skal synes. At skrift har en bakside er noe jeg har mistenkt lenge. I baksideskriften står kanskje akkurat det jeg prøvde, og mislyktes med å uttrykke i det dårlige diktet på rettsiden. Ubevisst, i skyggen av den repetitive syingen har det riktige diktet vokst frem: diktets vrangside. Men dette eventuelt riktige diktet er skrevet på et annet språk, i et annet og uleselig skriftsystem.
Som med maleri, er broderiets tid pakket inn i selve broderiet. Når man ser det kan man forstå at det har tatt tid, men man kan ikke se tiden. Jeg har villet vise tiden frem. I en uke filmet jeg prosessen med å brodere et av verkene i utstillingen. Opptaket har blitt et eget verk, som varer like lenge som prosessen. Kombinasjonen tekst og tid er til stede også i boken Please, Control, som jeg har skrevet, satt, trykt og bundet. I boktrykk blir en tekst satt type for type – blybokstav for blybokstav – før den blir trykt, og til slutt sydd sammen. De fysiske forutsetningene for mediet er med på å forme selve teksten. For eksempel hvor mange bokstaver og skilletegn man har til rådighet. Flere av diktene ble skrevet samtidig som jeg satte dem, og er vel fortsatt skisser. De er på vei et sted, et bestemt sted som ikke er identifisert.
Navnet på boken og utstillingen har fulgt meg som arbeidstittel i et par år. Grunnene til dette har vekslet. De to ordene er begynnelsen på en setning som jeg har lagt min elsk på. Det er en ond setning, som prøver å betvinge menneskets natur. Til tross for det er den også skjønn og innsiktsfull. Men jeg liker de to ordene alene, med kommategnet mellom seg, og jeg tror at det er riktig at utstillingens tittel er en slags bønn, som rommer sin egen kollaps.
Utstillingen er støttet av Bergen Kommune, Norsk Kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Please, Control
I’ve written two texts for this exhibition, a short text and a long text. You can read one or the other, or both, or none.
Short Text
For Please, Control, I’ve been working simultaneously with a time-based medium: video – and time-consuming techniques where time is embedded in the execution: embroidery, letterpress, painting. The exhibition is a collage of expressions, techniques, luck, missteps. It’s about time, about repetition, repetition compulsion, about boundaries and the dissolution of boundaries. Part of the process has been to create new work from earlier work. I have copied older pieces, and revisited places I once used as subjects for paintings, now some kind of deserted scenes, and processed them again.
Long Text
Places where a person has been very happy or very unhappy live on in her consciousness as infatuations. They shimmer, flicker. If she returns to these places many years later, they’re mute, closed off, maybe they no longer exist. A bar has switched owner and name, a building is completely renovated, is covered in new graffiti, a whole block is torn down. A house may look like itself, and still feel alien. It’s not necessary for there to be something special about these places (in the same way as there doesn’t have to be something special about the object of infatuation) – they are just spaces she has occupied, where she’s been in a certain state.
In the summer of 2003, I climbed up into an attic and painted what I saw there. I wasn’t an artist. It was good to concentrate on something concrete and external, I think, because many things seemed squishy and fluid then. There, in the squishy and fluid, was an undetermined threat. I painted my paintings within a modernist, expressionist tradition, without thinking much about it. At the end of the summer, I exhibited my paintings in the neighbouring barn. The barn burned down in 2013.
All the years that belong to a person, are packed tightly inside of her. There they lie and quiver, jelly-like. They are separate, but they press against each other. Sometimes in life, the years leak, and one bleeds into the other, the madness from one period of time flows into another.
My most recent exhibitions have revolved around mirror images, repetitions. The works in Please, Control are also a kind of reiterations, in a way that isn’t immediately obvious in the works themselves, you have to be told by me, here, in this text. The first pieces of the exhibition came about as imitations. My relationship with painting is tender and ambivalent – when I start a new painting project, I have to discover how to do it, again and again. This time, I tried to find a way to paint by going back in time. I imitated actions from 20 years ago, when I painted in the attic. I made new versions of these paintings, used the same thick paint, the same hectic brushstrokes. I registered that mimicked recklessness isn’t really recklessness. But I was pulled further, the first idea expanded, and I sought out spaces that belonged to other periods of time, other states of mind. You create a framework in order to live, and then you rebel against it. You create a framework in order to make an exhibition, and then you step outside of it. Another kind of paintings came into being. I also returned to the attic to observe it as it is today. Outwardly, it was identical to itself. From these impressions I created new work, which again turned out differently than the imitation paintings.
All the paintings in the exhibition are made with oil paint and egg tempera. I like to bring these related, but different materials together, like to see them become something else, like to see them be themselves: be surfaces, material. Oil paint is greasy and glistening, viscous, flexible; egg tempera is runny, flowing, has a matt shine. Together, the paintings form a collage, where individual pieces, time periods and expressions get to coexist, as time periods and expressions coexist in a person. In me, for example. At the same time – in the paintings it’s as if the motifs detach from themselves, and become new spaces, new rooms, new buildings, which only exist there, in the painted surfaces. Activities that took place in these rooms, never took place.
While working on these new and new-old paintings, I’ve transferred excerpts from my notebooks to embroidery. Words I once scribbled down in feverish activity in a few minutes, seconds, emerge over the course of many hours, days, months. With needle and thread I’ve copied carelessness, spelling mistakes, crossing outs, bad poems. In the process I’ve discovered that if you slowly repeat a mistake, it will turn out right. A bad poem will still be bad, also as embroidery, but it acquires a sensuousness and a structure, which is good. And I’ve become aware that embroidered text has a reverse side, that is: the side where the threads are secured, and that is not supposed to be visible. That text has a reverse side is something I have suspected for a long time. And maybe the reverse text says exactly what I intended, and failed, to express in the bad poem on the top side. Unconsciously, in the shadow of the repetitive stitching, the actual poem has emerged: the reverse poem. But this potentially better poem is written in another language, in a different and illegible writing system.
As with painting, embroidery’s time is wrapped up in the embroidery itself. When you see it, you’re able to understand that it has taken time, but you can’t see the time. I’ve wanted to make the time visible. For a week, I recorded the entire process of embroidering one of the works in the exhibition. The recording has become a separate work, which lasts as long as the process. The combination of text and time is also present in the book Please, Control, which I’ve written, set, printed and bound. In letterpress a text is set type by type – metal letter by metal letter – before it’s printed, and finally stitched together. The physical conditions of this medium determine the text itself. For example, how many letters and punctuation marks you have at your disposal. Several poems were written while I was setting them, and are still sketches. They’re heading somewhere, somewhere specific, that is yet to be identified.
The name of the book and the exhibition has followed me as a working title for the last couple of years. The reasons why have shifted. The two words are the beginning of a sentence I’ve become enamoured with. It’s an evil sentence, which tries to subdue human nature. Even so, it’s also beautiful and insightful. But I like the two words by themselves, with the comma between them, and I think it’s right that the title of the exhibition is a kind of plea, which contains its own collapse.